Geometry Dash-spill

Hoppetimings-siden av hyllen, med eller uten beatet.

Geometry Jump Dash

Geometry Dash Jump

AMONGUS GEOMETRY JUMP

Geometry jump game

Geometry Jump Dash Lite

Fall geometry guys : infinity Jump

Én knapp, perfekt timing

Sjangeren er lett å beskrive og vanskelig å legge fra seg. En firkant glir framover av seg selv i fast fart. Du har én inngang, et trykk eller et klikk eller mellomromstasten, og den får firkanten til å hoppe. Mellom deg og slutten av nivået ligger pigger, hull, sagblad og blokker arrangert etter et musikkstykke, så en godt timet runde føles som å spille et instrument, og en dårlig timet en slutter umiddelbart. Det finnes ingen liv å miste og ingen straff for å dø bortsett fra omstarten, som er umiddelbar og stille. Nivåer sporer hvor langt du kom som en prosentandel, og det tallet er hele loopen: du går fra en tidel til en femtedel til en tredjedel, memorerer hvert hopp til runden endelig når slutten, og den siste biten er alltid den delen du har øvd minst på.

Spillene på denne huben er tredjeparts, fanskapte eller inspirerte titler fra de lisensierte leverandørene vi samarbeider med. De er ikke det offisielle spillet og er ikke tilknyttet eller godkjent av utvikleren; det de deler, er den auto-rullende, én-inngangs, musikksynkroniserte formen av ideen, og de varierer mye i finish, fra trofaste neon-gjenskapninger til løse skisser med en firkant og noen få pigger. De fleste legger til portaler et stykke ut i et nivå som endrer hva trykket gjør: en rakettmodus der du holder for å fly oppover, en ball som snur tyngdekraften ved hvert trykk, en bølge som sikksakker i rette diagonale linjer. Spillere som liker instinktet med å løpe og hoppe uten rytmen, bør se på plattformspill, og den rene refleksdelen av samme hylle ligger under hoppespill.

Kategorier:Plattformspill

Å lære seg et nivå

Ingen klarer et vanskelig nivå på første forsøk. Veien gjennom er repetisjon med oppmerksomhet: du dør på samme pigg et dusin ganger, så legger du merke til at hoppet må være sent i stedet for tidlig, så dør du på den neste. De fleste fanversjoner tilbyr en øvingsmodus som setter inn sjekkpunkter så du kan øve på en seksjon uten å spille åpningen på nytt, og mange lar deg skru ned musikken, noe som høres ut som en feil til du innser at beatet er en metronom for hoppene og at å skru det opp er det egentlige trikset. Fartsendringer er markert med piler, tyngdekraften snur med fargede portaler, og nivået forteller deg hva som kommer hvis du lærer å lese det en skjerm framover. Å se dine egne dødsfall er nyttigere enn det høres ut, for de samme tre hindringene står vanligvis for de fleste av dem.

På en stasjonær PC hopper mellomromstasten, opp-pilen eller et museklikk, og klikket er vanligvis det mest konsistente fordi det har kortest vei. På en telefon gjør et trykk hvor som helst på skjermen det, og sjangeren er en av få der en tommel er like presis som en tast; liggende layout betyr mer enn enheten, siden jo bredere visning, jo tidligere ser du neste pigg. Nivåredigerere finnes i noen av fanversjonene og gjør hyllen til en kilde til fellesskapsbaner med svært ujevn vanskelighetsgrad, noe som er en del av moroa. Auto-løp-strukturen deles med løpespill, og det geometriske neon-utseendet med rutenett og glødende blokker henger sammen med de bredere hyllene kubespill og hinderspill.

Vanskelighetsgrad, frustrasjon og hvem det passer for

Dette er en sjanger for spillere som liker å bli slått og komme tilbake. De tidlige nivåene i de fleste fanversjoner er milde nok for barn, med brede gap og lav fart, og refleksene som kreves er enkle; de senere nivåene er rettet mot tenåringer og voksne som behandler en full gjennomføring som et prosjekt spredt over dager. Det er ingen vold, ingen historie og ingen lesing, bare en firkant og et beat, så det eneste en forelder trenger å vurdere, er temperament. Frustrasjonen er reell, og fellesskapets vits er at spillet er en tålmodighetstest i plattformspill-kostyme. Korte økter fungerer best: et kvarter med forsøk, så en pause, gir vanligvis mer framgang enn en time med stadig sintere trykk, fordi timingen forringes raskere enn du merker når du er irritert.

Hvis det er rytmen som fenger deg, holder musikkspill-huben titlene som gjør beatet til hele spillet i stedet for bakgrunnen. Hvis det er den presise, omstartstunge klatringen, tilbyr parkourspill og obby-spill den samme vanskelighetskurven i tre dimensjoner og med et fullt sett bevegelsestaster, noe noen spillere synes er snillere og andre synes er vanskeligere. Det retro-utseendet med firkantede figurer og flate farger har slektninger under pixelspill og retrospill, der vanskelighetsgraden ofte er like ubarmhjertig. Hyllen nedenfor viser fanversjonene spillerne vender tilbake til mest, og deretter de nyeste, som er den raskeste måten å finne en der nivådesignet er verdt de hundre omstartene det vil kreve av deg.